bare tanker

Det har blitt en ny dag. Få timer til en skal være på jobb igjen. En jobb som dekker hus og hjem og således er veldig viktig. Men det er en uke til lillefrøkna for andre gang skal under kniven på Rikshospitalet. Det er en skremmende tanke, for en kan ikke gjøre noe fra eller til – bare føle frustrasjon, oppgitthet og sorg. 1) Går det bra nå? 2) Går det bra senere? Hun blir et år på fredag som kommer, og lykkelig uvitende. Hun er strålende glad når jeg kommer fra jobb, da vil hun opp i pappas armer – og har ikke tenkt seg ned igjen – noen gang.. Hun er C-menneske, og kan holde det gående lenge om natten. Det passer litt dårlig når noen drar tidlig på jobb, men da sover jo hun. Snart er det heldigvis ferie, eller er det så bra? Det gir store forventninger om å kunne hente seg litt inn igjen, men erfaringsmessig så blir ferier et slit. Deler av høsten er allerede spikret, dvs. ca 3 uker med jobbreise.. Der den ene tar min sønns 5. bursdag. Å som jeg hater de pengene – jeg ønsker å ta vare på flest mulig øyeblikk fra når barna er små, men har ikke råd til å kjøpe den tiden. Jeg ønsker å oppleve noe sammen ed de, men etter en dag i barnahagen har de ikke overskudd til gå ut og springe. Om 10 år har jeg nok råd til å ta meg fri, men da er øyeblikkene tapt. Jeg har lyst å fiske, lære å ta bilder og være på tur ed en hund – men innser jeg vil være gammel før jeg har råd til dette. Jeg eksisterer i dag og drømmer om en fremtid. En fremtid jeg tviler på vil komme. Men hva skal en gjøre? Jobbe så en blir utbrent før 30, for å ha råd til passende hus og hjem? Gi opp alt og gleme byen? Fortiden kommer ikke tilbake og fremtiden kan en ikke spå. Det eneste en kan påvirke er nåtid, men den er låst..